— Skjønte ikke at jeg hadde kommet i overgangsalderen

Etter et langt og utmattende år med sterke plager, fant legen til Anne Berit Audunsdottir (51) endelig ut hva som plaget henne. Les om hennes erfaring.

— Det falt meg ikke inn, og det falt heller ikke legene inn. Jeg var jo 47 år, så overgangsalder var ikke noe jeg tenkte på som et alternativ en gang, sier Anne Berit Audunsdottir fra Sandefjord.

I over et år var hun frem og tilbake på sykehuset uten at legene klarte å finne ut hva som feilte henne. Anne Berit gikk fra å være en aktiv og sosial dame i fullt arbeid til å bli sengeliggende, slapp og sykemeldt på heltid.

Smerter og sykehusbesøk

Det begynte en januardag i 2017. Anne Berit hadde vært på hyttetur i Gaustadblikk med mannen sin. I bilen på vei hjem begynte det å stikke i brystet.

– Jeg fikk ikke puste. Jeg fikk en ubehagelig følelse og fryktet det verste. Vi måtte stoppe bilen åtte ganger før jeg tilslutt dro til legevakta. Derfra ble jeg sendt direkte i ambulanse til Drammen sykehus, sier hun.

På sykehuset ble Anne Berit liggende over av natta. Det ble tatt prøver, men legene fant ingenting.

– Jeg dro hjem med en usikker følelse. Ville smertene komme igjen? Og hva skyldtes plagene?

Hetetokter og humørsvingninger

I ukene som fulgte merket Anne-Berit at kroppen begynte å oppføre seg annerledes enn før. Hun fikk hetetokter, nattesvette og sov dårligere.

– Jeg kunne ligge i senga med vinduet på vidt gap mens det var minusgrader. Jeg svettet og svettet, og brukte ikke engang dyne selv om det var iskaldt ute, forteller Anne Berit.

Den dårlige søvnen gjorde henne slapp og sløv. Etter mange uker med minimalt med søvn ble det utfordrende å gjøre selv de mest dagligdagse gjøremål.

– Alt var et ork. Jeg fikk ikke trent, fikk ikke vært sosial og måtte tvinge meg selv til å gjøre de enkleste ting. Jeg satt bare hjemme. Det var slitsomt å rydde ut av oppvaskmaskinen, vaske klær og gå i butikken.

Samtidig som dagsformen ble stadig dårligere, var humøret på vei nedover. Anne Berit som ikke pleide å være lettrørt begynte å gråte over de minste ting.

– Jeg kjente ikke meg selv igjen. Bare noen så litt rart på meg kunne det resultere i at tårene begynte å trille. Følelsene var i full sving, sier hun.

Ble lei av livet

Anne Berit fortsatte besøkene til fastlege for å finne ut hva som feilte henne. Hun ble henvist til en rekke spesialister, men ingen fant ut hva det var. Hun var hos øre-nese-hals-lege, tok nye prøver, testet ulike medisiner, men ingenting hjalp.

– Kiloene snek seg på, menstruasjonen min var i ubalanse, jeg sov dårlig og selvbildet mitt begynte å rakne. Jeg følte at kroppen min var i forfall og at jeg ikke hadde kontroll på hva som var i ferd med å skje med meg.

Plagene vedvarte og økte i omfang.

– På dette tidspunktet var jeg begynt å bli lei av livet. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli riv ruskende gal og begynte å gå til psykolog, sier hun. 

– Ikke forberedt på forvandlingen

Først mange måneder og utallige legebesøk senere skulle Anne Berit finne ut av hva som egentlig hadde plaget henne hele denne tiden.  Endelig var det en prøve som hadde gitt utslag: Hun var kommet i overgangsalderen.

– Jeg kunne ikke tro det. Jeg var lettet, men samtidig overrasket. Overgangsalderen? Tanken hadde ikke streifet meg en eneste gang. Jeg var jo ikke noen «gammel» dame, sier Anne Berit.

Hun syns det er urovekkende at det finnes såpass lite informasjon om overgangsalderen, hvilke symptomer man får når den inntreffer, hva man bør være oppmerksom på og hvilken behandling man bør benytte seg av.

– Vi lever i et samfunn der man får nok av info om det å være ung, om graviditet og pubertet Overgangsalderen finnes det derimot svært begrenset informasjon om og er sjelden noe vi hører om, sier hun.

Anne Berit tror økt kunnskap og bedre bevissthet i befolkningen generelt er viktig for å kunne behandle symptomer tidligere og gi kvinner mer trygghet.

– Jeg var ikke forberedt på denne ekstreme forvandlingen som ventet meg. Hadde jeg visst hva som var i vente kunne jeg i hvert fall tatt grep tidligere og sluppet å leve med så store smerter og usikkerhet rundt situasjonen, sier hun.

Taust og tabubelagt

Det dramatiske året med smerter og plager har vært en øyeåpner for Anne Berit. Når hun tenker tilbake på det hender det hun begynner å le.

– Det er tragikomisk. Alt var så håpløst. Jeg gikk rundt i «mørket». Familien min ble også av lei av humørsvingningene. Mannen min var veldig tålmodig med meg, men på et tidspunkt da jeg gråt av en tv-serie ba han meg om å ta meg sammen. Jeg kunne føle meg som en 17-åring den ene dagen, og som en 70-åring den neste.

Anne Berit synes det er synd at det er såpass taust og tabubelagt å snakke om overgangsalderen og håper det kommer til å bli normalisert å snakke om.

– Det er en naturlig del av livet. Mange tenker nok at man har gått ut på dato, at man er gammel og at livet er slutt. Men det trenger det ikke være. Jeg har lært meg å nyte livet minst like mye som før. Det unner jeg alle andre også. Jeg er jo bare halvveis til hundre og vil nyte livet en god stund til.